Ræða Geirs H. Haarde

Globaliseringsforum ved Riksgränsen
9. april 2008

Kjære kolleger og øvrige deltakere.

Det har vært mye interessant å høre de inspirerende innleggene og rapportene fra arbeidsgruppene. Alt dette vil utvilsomt være til stor nytte, både som inspirasjon for det nordiske samarbeidet og i det politiske arbeidet i de enkelte landene.

Globaliseringen er en prosess som er i stadig utvikling. Det kan man ikke forandre på, like lite som mye annet som følger av den raske teknologiutviklingen som kjennetegner vår tid. Jeg er fuldstendig enig med professor Bhagwati om at vi hverken trenger å frykte globaliseringen i seg selv eller konkurransen fra arbeidsstyrke og fagkunnskap fra land som Kina og India, som øker stadig. Globaliseringsprosessen er mer nyansert enn at det dreier seg om å ruste seg mot arbeidskraftinvasjon fra resten av verden – og faktisk er det mye mer spennende enn som så.

Det var også mye interessant å høre foredraget til professor Christian Ketels i går om Det Nordiske Globaliseringsbarometret, som anbefalte nordisk samarbeid på spesifikke områder for å gjøre landene bedre i stand til å møte globaliseringens utfordringer. Det er hyggelig å høre at det brukes positive ord om situasjonen i Norden i rapporten, men enda mer interessant er likevel det som sies om utfordringene Norden står overfor; de oppgavene vi må ta fatt på for ikke å tape terreng i den globale konkurransen. Professor Ketels peker på at vårt forsprang i forhold til andre områder er i ferd med å minske, og mot dette må vi arbeide politisk. Vi må derfor bli klar over våre sterke sider og styrke akkurat dem enda mer for å kunne komme opp på neste nivå når det gjelder konkurranseevne og produktivitet.

Forslagene faller på mange måter sammen med det vi allerede har satt fram i Punkaharju-erklæringen. Jeg la spesielt merke til at i Det Nordiske Globaliseringsbarometeret er det snakk om betydningen av å etablere et nordisk hjemmemarked eller med andre ord fjerne grensehindringene for næringslivet i Norden, betydningen av å etablere en global ekspertise innen forskningen i Norden og betydningen av å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft og forskere. Utover dette understrekes det at utviklingen av clusters blir mer formåltjenlig i større regioner enn i små land som de nordiske uten tvil er. Jeg kan skrive helhjertet under på alt dette.

I denne sammenhengen kan jeg ikke la være å nevne det nordiske toppforsknings-initiativet som ble satt i gang som en oppfølging av Punkaharju-erklæringen. Det foreligger nå et ambisiøst forslag om et sterkt nordisk toppforskningsprogram innen energi, klima og miljø. Målsettingen er å integrere nordisk spisskompetanse og innovasjon i dette forskningssamarbeidet, koble inn næringslivet og tilgodese både nasjonale og nordiske interesser. Det er her tale om et mye større initiativ enn vi noen gang tidligere har sett i nordisk samarbeid. Om vi blir enige om å realisere toppforskningsinitiativet, kan det føre til resultater av betydelig nordisk og global verdi. Vi kan dermed ikke bare slå to fluer, men en hel rekke fluer, i én smekk. Vi får synergieffekt, vi støtter opp under nordisk ekspertise på forsknings- og innovasjonsområdet og vi gir et forhåpentligvis betydelig bidrag til å løse klimaproblematikken i verden. Utover dette skulle dette kunne støtte opp under næringslivets internasjonalisering i det globale markedet og bidra til dannelsen av clusters i Norden. På klima-, energi- og miljøområdene har vi mye å gi i global sammenheng, og mye å vinne.

Før jeg slutter, vil jeg komme med en refleksjon omkring mangfoldet som ressurs. Vi i Norden er ganske flinke til å bruke de menneskelige ressursene vi råder over, men vi kan gjøre det enda bedre - i våre land finnes det ubrukte menneskelige rikdommer som bare venter på å bli satt i virksomhet. Og vi kan bli bedre til å tiltrekke oss arbeidskraft og kunnskap utenfra. Når det kommer til stykket er det nemlig menneskene selv som skaper merverdiene. Uten våre egne kunnskaper, evner og oppfinnsomhet ville det ikke skjedd mye. Vi skal ikke glemme at alle de nordiske landene blir klassifisert som små – det samlede innbyggertallet er ikke mer enn ca. 25 millioner. I Island er vi bare 300 tusen og for oss er det særdeles viktig at alle arbeidsføre hender bidrar til felles verdiskapning. Og dette gjelder også for Norden forøvrig. Etter islandsk tradisjon begynner man å arbeide i ganske ung alder, og mange fortsetter i jobben helt til 70-års alderen. Vel 84% av kvinnene er aktive på arbeidsmarkedet og vel 91% av mennene – i Norden er det bare Færøyene som viser høyere tall, noe som kanskje sier noe om små økonomiers behov for å utnytte sine menneskelige ressurser fullt ut. Vi har rett og slett ikke råd til å gjøre det vanskelig for grupper av mennesker å delta i arbeidslivet på grunn av deres kjønn, alder, utdannelse, handikap, nasjonalitet, hudfarge eller andre ting som vi velger å basere våre fordommer på. Mangfold på arbeidsplassene fostrer innovativ tenking – det sporer til nye idéer og originale løsninger på problemer og utførelsen av oppgaver. Graden av innovasjon er et nøkkelelement når det gjelder den globale konkurranseevnen – mangfold på arbeidsmarkedet er akkurat en av drivkreftene for innovasjonen og dette har vi i Norden alle forutsetninger for å utnytte.