Talt ord gjeller

Geir H. Haarde

Utenriksministerens tale på Høyskolen i Stavanger

10. mars 2006

”Island i en globalisert verden”

Rektor, mine damer og herrer

Som vi alle vet har samkvemmet mellom Island og Norge på lang historie og dype røtter. Helt fra landnåmstiden har landenes historie vært sammenvevd, både politisk, økonomisk og kulturelt. Nordmenn kaller gjerne Island for ”sagaøya”, et begrep som kanskje viser et romantisk forhold til nabofolket vest. Arven fra sagatiden står sentralt i vår oppfatning av Norges og Islands historie.

Men samkvemmet mellom de to landene har gjennom århundrene også dreiet seg om andre ting enn den litterære arven. Som et eksempel kan nevnes at virksomheten til driftige nordmenn innen hvalfangst og sildefiske på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet bidro mye til den økonomiske gjenoppbyggingen av Island i sin tid og gjorde det islandske folk i stand til å bryte ut av fattigdom til godt utkomme. På Island fant disse aktive nordmennene et hav av muligheter – bokstavelig talt – og ble til forbilder for islendingene i hvordan de kunne utnytte ressursene i havområdene omkring landet.

Og det er nettopp her i Stavanger mye av denne historien, både den gamle og den nye, har sin bakgrunn. Samlingen av det norske kongeriket og den påfølgende utvandringen til Island har mye av sitt utspring her i Stavangerområdet. Slaget ved Hafrsfjord var et vendepunkt i den sammenheng. Det samme gjelder for det norske sildefisket ved Island. Mange av de norske sildefiskerne og sildekongene kom også fra Stvangerområdet. Jeg skal ikke her ta opp de vanskelige spørsmål om dagens sildefiske, men bare konstatere at vi i dag krangler om rettighetene til den samme sildestammen som norske fiskere fisket på ved Island tidligere og som fremdeles kalles for norsk-islandsk sild på Island. For ikke lenge siden ble den samme silda kaldt for Islandssild i Norge. I dag omtales den i Norge som Norsk vårgytende sild. Kanskje vi i Island burde da kalle den for Vår norskgytende sild! Vi kan i hvert fall være enige om en ting når det gjelder silda. Et kjært barn har mange navn!

Men det er ikke dette jeg har tenkt å snakke om her i dag. Mitt tema er Island i en globalisert verden.

Island og Norge har det til felles med alle andre land i verden at globaliseringen både skaper muligheter og utfordringer. Økt frihet i verdenshandelen, åpningen av nye markeder i fjerne land, konkurransefortrinnet som mange land i Asia har innen masseproduksjon av forskjellige varer, den økte betydningen av handel med tjenester på tvers av landegrensene – alt dette skaper ikke bare nye muligheter, men også visse farer. Men det står i vår egen makt om vi skal velge å fokusere på farene i stedet for mulighetene – eller gripe mulighetene for slik å bli bedre i stand til å møte farene og utfordringene. Hvorvidt vi oppnår gode resultater i de kommende årene vil i stor grad avhenge av hvilken innfallsvinkel vi velger.

Island og Norge har det til felles at begge land står godt rustet til å bruke de muligheter som globaliseringen fører med seg. Begge land er fra naturens side velsignet med store naturressurser og begge land har vært flinke til å utnytte disse ressursene på en fornuftig måte, og slik skape et trygt grunnlag for sitt næringsliv og sine velferdssamfunn. Men vi kan ikke lenger basere vår velferd bare på naturressursene og utnyttelsen av disse. Betydningen av tjenesteytende næringer og virksomheter som bygger på kunnskap og høyteknologi spiller stadig større rolle. Norske og islandske virksomheter innen disse sektorer blir stadig viktigere og de gjør seg mer og mer gjeldende internasjonalt.

For å trygge sine interesser innen handel i en globalisert verden er det nødvendig med forpliktende avtaler for å sikre markedsadgang og like vilkår som de som gjelder for våre viktigste konkurrenter internasjonalt. Her har Norge og Island det til felles at begge landene er medlemmer av EØS og EFTA. Dette sikrer dem adgang til verdens største markedsområde innen EU. I tillegg til dette har det stadig voksende frihandelsnettet som EFTA har forhandlet fram, sikret EFTA-landene samme betingelser i en del tredjelandsmarkeder som land i EU og i noen tilfeller også bedre markedsadgang enn EU-land har. Deltakelsen i EFTA-samarbeidet har skapt en trygg ramme om forholdet mellom Norge og Island og EU, og har også gjort det mulig for oss å få tilgang til nye og voksende markedsområder. På samme tid har Island og Norge sluppet unna mange av de ulempene som ville ha fulgt fullt medlemskap i EU. Faktisk viser også internasjonale, økonomiske indikatorer at Norge og Island ligger i tet på de fleste målingene som er gjort til å måle forskjellige lands økonomiske resultater og deres konkurransekraft.

Island og Norge har det til felles at de har klart å utnytte de mulighetene som globaliseringen har skapt. Men vi må være klar over at vi ikke kan utnytte disse mulighetene uten samtidig å sikre fred og stabilitet. Islandske og norske myndigheter har valgt de samme veier for å sikre fred og stabilitet for egne borgere ved medlemskap i både FN og NATO. Før i dag besøkte jeg Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) og NATO’s Joint Warfare Centre (JWC), på Jåttå, hvor ledere av forsvarsstyrker fra begge sider av Atlanteren blir trent til å takle de nye trusler som alliansen står overfor. Island og Norge tar aktiv del i NATO-samarbeidet og har hatt felles synspunkter på og støttet arbeidet med de nødvendige tilpassninger alliansen har måttet gjennomføre etter slutten av Den kalde krigen, inklusive NATO’s utvidelse som vi ennå ikke ser slutten på.

NATO har gjennomgått en enorm forandring. Selv om alliansens hovedoppgave fremdeles er å sikre fred og stabilitet i Europa, har likevel globaliseringen hatt mye å si for hvilke oppgaver alliansen nå påtar seg. I den sammenheng kan vi nevne fredsoperasjoner, bistand til gjenoppbygging i Afghanistan og Irak, bistand i Darfur-området i Sudan og i jordskjelvrammede områder av Pakistan. Island har også gitt betydelig økte bidrag til NATO-operasjoner, først på Balkan og nå i Afghanistan hvor islandske peace-keepere arbeider blant annet sammen med norske styrker. Islandske peace-keepere har også fått trening hos det norske forsvaret og det er vi svært takknemlig for.

De trusler vi står overfor i dag er som kjent vanskelige å definere og forutse. Dette har gjort det nødvendig å revurdere og reorganisere internasjonale og regionale institusjoner på det sikkerhetspolitiske område, inklusive De forente nasjoner. Island står for første gang for valg til FN’s Sikkerhetsråd høsten 2008. Beslutningen om å fremme kandidaturet representerer på en måte et vannskille i islandsk utenrikspolitikk. Og som så ofte før søker vi og får støtte til våre ambisjoner hos våre nordiske frender. Målet med medlemskap i Sikkerhetsrådet er å ta en mer aktiv del og større ansvar vedrørende det globale arbeidet for fred og sikkerhet; å delta hvor det tas beslutninger som gjeller krig og fred.

Deltakelse i Sikkerhetsrådet vil nok representere en utfordring for Island, men vi håper at vi med deltakelsen kan bidra på en konstruktiv måte til fred og sikkerhet i verden. Ved å vise ansvar på denne måten styrker vi våres egne sikkerhetspolitiske interesser og påtar oss oppgaver i samsvar med vår etiske plikt til å bidra til en bedre og sikrere verden.

De siste årene har aktiviteten til islandske bedrifter og gründere økt betraktelig på utenlandske markeder. Denne økte aktiviteten i utlandet er spredt over hele verden, til Øst-Europa, til Asia og til Sør-Amerika. Men islandske bedrifter har rettet sin aktivitet mest mot våre nære markeder, dvs. England og de nordiske land. Norge har ikke gått glipp av denne utviklingen og har ikke minst de islandske banker gjort seg gjeldende i Norge. Men selv om islandske investorers virksomhet i Norge er betydelig, blekner den i sammenligning med aktiviteten i Danmark og England.

Denne økte kraften i islandsk næringsliv og økt virksomhet på utenlandske markeder har vakt betydelig oppmerksomhet og diskusjon, særlig i Norden. Denne diskusjonen har stort sett vært positiv – men det kan ikke legges skjul på at omtalen noen ganger har vært ganske negativ. Det er for så vidt kanskje ikke rart at folk spør seg: Hva ligger bak denne økte aktiviteten fra næringslivet på Island?

Årsakene er selvsagt sammensatte. For det første har globaliseringen skapt nye muligheter til økt virksomhet på utenlandske markeder. Men det er også flere forklaringer – og her vil jeg vende tilbake til det jeg nevnte tidligere om de mulighetene som vi står overfor med hensyn til globaliseringen. Det har vært en bevisst politikk fra islandske myndigheters side fra 1991 å skape så gode rammevilkår som mulig for islandsk næringsliv. Dette har man gjort for å sikre at islandsk næringsliv skal ha minst like gode konkurransebetingelser som deres utenlandske konkurrenter og at disse betingelsene skal være på høyde med det beste i internasjonal sammenheng.

For det første har vi lykkes godt med den økonomiske styringen de siste årene. Helt fra begynnelsen av 1990-tallet har islandske myndigheter lagt vekt på å redusere statens deltakelse i næringslivet, liberalisere rammebetingelsene for næringslivet og således legge forholdene til rette for virksomhetene til å kunne vokse og bli sterkere. Statens direkte inngripen i næringslivet eller direkte eierskap i enkeltforetak, slike som for eksempel telefon eller bank, er blitt historie. Staten driver heller ikke lenger med direkte innblanding i næringslivet i form av subsidier eller tilskudd til ulønnsomme virksomheter.

Landbruket er dog et unnentak i denne sammenhæng. Bedriftsbeskatningen har blitt senket betydelig og samtidig har man senket skatter på inntekt og formue. Alt dette har ført til større økonomisk aktivitet slik at man har klart å redusere den islandske stats utenlandsgjeld betydelig. Året 2001 var utenlandsgjelden på 26 % av bruttonasjonalproduktet – og fire år seinere var denne andelen bare 9 %. Alt dette til sammen har skapt økt stabilitet i økonomien og ført til økt økonomisk vekst.

For det andre er det viktig at det islandske pensjonsfondsystem står veldig sterkt. Det islandske pensjonssystemet er fondsbasert og bygger i hovedsak på full fondsinntjening. Omtrent 14-16% av alle lønnsutgifter i Island går til pensjonsfondene og i dag disponerer fondene relativt sett større beløp enn det norske oljefondet eller rundt regnet NOK 350 tusen pr innbygger eller mellom 110 og 115 % av bruttonasjonalproduktet. Vi står derfor ikke overfor de samme problemene og mange andre land i Europa når det gjelder finansiering av fremtidige pensjoner. Disse fondene har relativt frie hender med hvordan de investerer, de kan investere både innenlands og utenlands og i aksjer og obligasjoner. Det er ingen tvil om at det islandske pensjonsfondssystemet har bidratt støttende til økte islandske investeringer utenlands og til veksten i islandsk næringsliv generelt.

Til slutt er det riktig å nevne at islandske myndigheter har de seinere år lagt stor vekt på å redusere handelshindre for å bedre adgangen for islandske bedrifter på utenlandske markeder. Her betyr selvfølgelig vårt medlemskap i EØS mest, som jeg nevnte tidligere. Under EØS-forhandlingene la islendingene, som rimelig er, størst vekt på å sikre så godt de kunne markedsadgang for fiskeriproduktene til EU. I de siste årene har derimot den største veksten i vår handel med land innen EU vært på tjenesteområdet og innen investeringer, det vil si innenfor de områder man ikke la like stor vekt på under forhandlingene. Vi er glad for det i dag at man også fikk til avtaler på disse områdene under EØS-forhandlingene selv om man på den tid kanskje ikke var klar over hvor viktige de ville bli innen relativt kort tid. EØS-avtalen har utvilsomt skapt gunstige forhold for islandsk næringsliv på disse områdene. Og det har unektelig vært en hyggelig overraskelse for mange hvor godt de islandske bedriftene og driftige entreprenører har klart å utnytte disse nye mulighetene.

Men i virkeligheten kan man si at denne utviklingen ikke burde ha kommet som noen overraskelse. For nordmenn er det gammelt nytt at norske bedrifter og enkeltpersoner er virksomme over hele verden. De fleste av våre naboland i Norden har gjennomgått en lignende utvikling de seinere år. Om det islandske engasjementet i utlandet sees i internasjonal sammenheng, viser det seg at denne utviklingen i grunnen er en del av en utvikling som har foregått overalt i verden de siste ti årene. Nordmenn kan synes det er uvanlig og en nyhet at aktører fra et så lite land som Island blir betydningsfulle i det norske næringslivet – men om en ser på dette i en større sammenheng, er ikke forskjellen på Norge og Island så stor.

Om en tar med i betraktningen land som Kina og India, med over en milliard innbyggere, er det da noen grunnleggende stor forskjell mellom Norges 5 millioner og Islands 300.000 innbyggere? Til tross for størrelsen (eller mangelen på størrelse) har Norge vært i fremste rekke i internasjonal handel på flere felter. Hvorfor skulle ikke vi islendinger ha nordmenn som forbilder på dette området, som på så mange andre?

Mine damer og herrer,

Det er ikke til å legge skjul på at en storøkt satsing på utenlandske markeder kan innebære en del farer og utfordringer. Det er slett ikke sikkert at det går like godt med alle islandske investeringer i utlandet – det er rett og slett bare livets gang at man ikke alltid lykkes like godt når man går nye veier. Nå nylig vakte begrenset nedgang i den islandske kronen spørsmål om framtidsutsiktene i islandsk næringsliv. Det fulgte litt oppstyr på de utenlandske valutamarkedene og valutaene til noen land i Øst-Europa, Afrika og Sør-Amerika ble berørt.
Det er klart at det er all grunn for islandske myndigheter til å lytte nøye når slike advarsler kommer fra respekterte selskaper, og man kan heller ikke nekte for at den store oppgangen i islandsk økonomi de seinere år krever styrke i styringen av nasjonaløkonomien. På samme måte skal det ikke legges skjul på at noen utslag av globaliseringen – slik som økt spekulasjon på internasjonale valutamarkeder – har skapt en ny og uventet faktor i økonomistyringen. Dette viser også hvordan globaliseringen har gjort verden mindre – hvem skulle ha trodd at man kunne knytte nedgangen i kursen til den sørafrikanske randen til en rapport om Islands kredittverdighet?
Men det viktige i denne sammenhengen er at den islandske regjeringen vil fastholde sitt arbeid for å sørge for gode rammevilkår for islandske bedrifter gjennom solid økonomisk politikk, ansvarlige statsfinanser og gunstige beskatningsregler. Slik kan vi legge forholdene til rette for at islandsk næringsliv kan nyttiggjøre seg de mulighetene som globaliseringen skaper og samtidig stå godt rustet til å møte de farer og utfordringer som globaliseringen kan bære med seg.

Mine damer og herrer,

De utfordringer som vi islendinger står overfor vedrørende globaliseringen, er for det meste de samme som dere nordmenn har stått overfor de seinere år. I grunnen kunne tittelen på denne talen like godt ha vært ”Norge i en globalisert verden” – fordi Island og Norge står overfor tilsvarende utfordringer, muligheter og farer som følger globaliseringen. Jeg er av den grunn overbevist om at vi islendinger kan lære mye av hvordan nordmenn har taklet globaliseringen – og det er forhåpentligvis også noe dere kan lære av oss i denne forbindelse.

Som jeg før har nevnt, står samarbeidet mellom landene på gammel, solid grunn, og jeg tviler på om noen land kan ha tettere samarbeid enn Island og Norge. Selvfølgelig kan det av og til røyne på vennskapet når to lands økonomiske interesser kolliderer. Men det er mye oftere at vi har felles interesser å ta vare på, og vi har stort sett samarbeidet på en utmerket måte. Jeg er også overbevist om at globaliseringen ikke vil undergrave dette samarbeidet – heller tvert imot, globaliseringen vil kunne understreke viktigheten av at vi arbeider nært sammen. Globaliseringen skaper på den måten muligheter til å forsterke enda mer de båndene som binder sammen Island og Norge, både når det gjelder økonomi, kultur og politikk.

Jeg har nevnt sikkerhetspolitikken her foran som et eksempel på samarbeidet mellom Island og Norge og samarbeidet innenfor FN. De trusler som vi står overfor i dag må vi takle i fellesskap, enten truslene stammer fra internasjonale terrornettverk eller fugleinfluensaepidemier. Vi må også forene våre krefter og samarbeide for å bekjempe den økende forurensningen av havet som truer våre verdifulle fiskeressurser. Vår sikkerhet kan ikke lenger baseres på tradisjonell, militær forsvarsevne, truslene er blitt så kompliserte og mangeartede. Energi- og miljøspørsmål har viktige sikkerhetspolitiske aspekter slik vi har erfart i det siste.

Store endringer er på gang i det høye nord vedrørende natur, miljø og økonomisk aktivitet. Det er svært viktig at de nordiske land kan møte disse utfordringene på en slik måte at man kan sikre en bærekraftig utvikling av nordområdene samtidig som man utnytter de muligheter som kan finnes der vedrørende utviklingen av de rike ressursene og innen transportsektoren. Jeg håper at vi klarer å ta godt vare på de mulighetene vi har og dra nytte av dem sammen.